TUNGETALE - DEL 1

Den bibelske tungetale - hensikt og nødvendighet

Tungetale er i noen menigheter en av de mest attraktive miraklene, men i Bibelen blir denne nådegaven derimot nevnt sist av alle nådegaver. Tungetale er blant de mest misforståtte temaene i Bibelen, og for mange blir den ansett som et bevis på Den Hellige Ånds virke. Dette er en oppfatning som er farlig i seg selv. Det er Pinsemenigheten, en karismatisk bevegelse, som anser tungetale som et bevis på at Den Hellige Ånd har rørt ved et menneske. Med all respekt er ikke denne teksten ment som personlig kritikk mot enkeltpersoner innenfor pinsemenigheten. Siden endetiden vil være preget av store og mektige forførende mirakler av demoner, er det derfor viktig å framheve Guds ord – som er det eneste vern mot løgn – for å sette et skille mellom sann og usann kristendom. Da Satan ikke klarte å ødelegge kristendommen gjennom forfølgelse og tortur, valgte han en annen strategi - nemlig å ødelegge kristendommen fra innsiden. Derfor må vi la Guds ord være vår eneste autoritet istedenfor følelser, mennesker og tradisjoner.

Image

Er tegn nødvendig?

Til en viss grad er tegn nødvendig. Dette kan virke som et lurespørsmål, men vi må la Bibelen oppklare hvor skillet går mellom nødvendige og unødvendige tegn. Dersom tegn ikke var nødvendig, så ville sannsynligvis ikke Gud brukt dem ved kirkens begynnelse:

"Derfor må vi gi desto større akt på det vi har hørt, så vi ikke driver bort. For om det ord som var talt ved engler, viste seg å stå fast, og hver overtredelse og ulydighet fikk en rettferdig straff, hvordan skal da vi slippe unna om vi forakter en så stor frelse? I begynnelsen ble den først forkynt av Herren, og den ble stadfestet for oss av dem som hadde hørt Ham. Gud ga jo også vitnesbyrd både med tegn og under, med forskjellige kraftige undergjerninger og Den Hellige Ånds gaver, etter Sin Egen vilje." (Heb. 2:1-4)

Herren fulgte Sitt vitnesbyrd med tegn og under da apostlene begynte sin tjeneste og fortalte sitt budskap, som et bevis på evangeliets kraft og sannheten i apostlenes forkynnelse. Men hvor er disse tegnene i vår tid? Er det galt av oss å søke eller be om et tegn?
I denne tiden er det menigheter som verdsetter tegn og mirakler, hvor mirakler tilsynelatende er det eneste fokuset. Alt fra helbredelsesmirakler, utydelig tungetale, plutselige følelser med mer. Ønsker Gud at vi skal søke slike tegn? Og hvordan kan vi vite hvilke tegn som er fra Gud?
Vi må igjen la Bibelen svare.

Vi har en fortelling i Lukas kapittel 11 hvor Jesus ble anklaget for å drive ut en demon ved Beelsebub’s kraft. Så leser vi i vers 16:
"Andre som fristet Ham, krevde et tegn fra himmelen av Ham."
Folket søkte etter et tegn fra Jesus som beviste at Han brukte himmelens makt til å kaste ut demonen, og på denne måten fristet de Ham.
Da blir det neste å spørre oss selv: frister vi Jesus ved å be om et mirakel, tegn eller undergjerning for å bevise at det er Guds gjerning som skjer? Det ser absolutt sånn ut, spesielt med tanke på hva Han sier litt senere:

Men Han sa: “Mer enn det: Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det!”Da folkemengden stimlet tett sammen, begynte Jesus å tale og sa: “Denne slekten er ond. Den krever et tegn, men ikke noe tegn skal bli gitt den, uten profeten Jonas tegn.”(Luk.11:28-29)

Jesus sier tydelig at å søke etter et tegn, mirakel eller undergjerninger er beviset på en ond generasjon. Israel ble gitt "profeten Jonas tegn". Slik Jonas ble slukt og gravlagt i fiskens buk i tre dager (Jona 2:1), slik lå Jesus i gravlagt i tre dager før Han stod opp igjen. Vår generasjon har også blitt gitt et tegn ved alle Bibelens oppfylte profetier, profeter, og rådene til Ellen G. White, som er den eneste moderne kvinnen som har oppfylt alle vilkårene for en sann profets kjennetegn.

Image

Dersom vi lever slik Jesus sa, "Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det!", så trenger vi ikke tegn og under som bevis på at Jesus er Den Han sier Han er. Det er tross alt her troen virker, og uten tro er det ikke mulig å behage Gud (Heb.11:6).

Hvis man tenker på sitt eget liv – hvor lett er det å forstå hva som er rett og galt uten Guds ord? Uten å forstå Ordet, hvordan kan man da komme til omvendelse? At et menneske tror på, forstår og lever etter Guds ord – og således kommer til omvendelse og har blitt et nytt menneske – er et tegn og mirakel i seg selv, om ikke det største.

En ond og troløs slekt søker etter tegn, men ikke noe tegn skal bli gitt den (Matt.16:4). Hvorfor vektlegger da noen menigheter tegn og undre? Ifølge Bibelen er de som søker etter tegn en ond og utro slekt.

Den Hellige Ånd

Mange personer, spesielt i karismatiske kirker, er av den tro at tungetale er beviset på at man er fylt av Den Hellige Ånd. Det oppstår derfor et viktig spørsmål: sier Bibelen at dette riktig? Hva betyr det egentlig å tale i tunger? Dersom man skal forstå tungetale, så må man først forstå hensikten med å tale i tunger, og gjerningene til Den Hellige Ånd. Joh. 16:7-14:

Likevel sier Jeg dere sannheten. Det er til det beste for dere at Jeg går bort. For hvis Jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen [eng; Comforter] til dere. Men hvis Jeg går bort, skal Jeg sende Ham [Den Hellige Ånd] til dere. Når Han kommer, skal Han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom.
Om synd, fordi de ikke tror på Meg, om rettferdighet, fordi Jeg går til Min Far og dere ikke ser Meg lenger, om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt.
Jeg har ennå mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når Han, sannhetens Ånd, kommer, skal Han veilede dere til hele sannheten. For Han skal ikke tale ut fra Seg Selv, men det Han hører skal Han tale. Og Han skal forkynne dere de ting som skal komme. Han skal herliggjøre Meg, for Han skal ta av det som er Mitt, og forkynne det for dere.

Siden dette er Den Hellige Ånds gjerninger slik Bibelen forteller oss, så burde ingen heller tillegge Den Hellige Ånd noen oppgaver som går utover det som står skrevet, nemlig:
– overbevise verden om synd, rettferdighet og dom,
– veilede oss til sannheten og
– herliggjøre Jesus.

Hensikten med nådegavene

Å tale i tunger er absolutt en nådegave. Alt har en hensikt, og vi må derfor forstå at nådegaver blir gitt i forskjellige situasjoner og omstendigheter, og samtidig for at Gud skal bli æret. La oss begynne i Apostlenes gjerninger kapittel 2:4 for å finne ut om hensikten med tungetale: "Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale." Ordet "tunger" er oversatt fra det greske ordet glossa som betyr "et språk eller en dialekt som brukes av bestemte folk som er forskjellige fra andre nasjoner." [i]
I Bibelen blir det samme ordet, glossa, brukt mange ganger i for å understreke nettopp dets betydning: kjente språk av forskjellige folkegrupper. "Glossa" finner vi blant annet i Åp.5:9, 7:9, 14:6; Mark.16:17.

KONTEKSTEN AV HISTORIEN I APG. KAPITTEL 2

 

"I Jerusalem bodde det jøder, gudfryktige menn, fra hvert folkeslag under himmelen.
Da denne lyden hørtes, kom folkemengden sammen og ble forvirret, fordi hver og en hørte dem tale på sitt eget språk.
Da ble de alle forskrekket, undret seg og sa til hverandre: "Se, er ikke alle disse som taler, galileere?
Og hvordan kan det ha seg at vi hører, enhver av oss på vårt eget språk, det som vi ble født inn i?" (Apg.2:5-8)

Legg merke til detaljene som Bibelen sier: de galileiske disiplene snakket morsmålet til "hvert folkeslag under himmelen." Det står at de ble forvirret fordi de hørte galileere snakke utlendingenes morsmål- som ikke er det samme som galileernes opprinnelige språk. Bibelen sier ikke at disiplene talte i snøvlete og utydelig tale, eller merkelige lyder som behøvde å bli oversatt og tolket. Tvert imot sier Bibelen at de utenlandske jødene hørte "dem tale på våre egne språk om Guds underfulle gjerninger" (Apg.2:11).
Her leser vi om Den Hellige Ånds gjerning; å herliggjøre Kristus, overbevise om synd, omvendelse og dom – dette er i perfekt harmoni med Guds ord!

Image

Nådegavene blir bare gitt innenfor de rammer som Den Hellige Ånds gjerninger omfatter, slik som Joh. 16:7-14 sier, og disse gavene blir gitt i de omstendigheter det er nødvendig.
Omstendighetene i Apg. Kapittel 2 er at forskjellige folkestammer med forskjellige språk var samlet, og Jesu disipler hadde derfor behov for å tale utlendingenes språk for at de skulle forkynne evangeliet om Jesus, og at utledningene skulle forstå hva som ble sagt.
Hvorfor er det da kirker og menigheter som i så høy grad verdsetter tungetale under deres sammenkomst? I pinsemenighetene er det mange som tilsynelatende "taler i tunger", men hvorfor gjør de det dersom de som er tilstede kan norsk? Vilkårene for tungetale er derfor ikke tilstede. I tillegg taler mange et helt annet bablespråk som ingen forstår – men heller ikke dette er i henhold til Bibelen. Disse som utgir seg for å tale i tunger, taler da ikke av Den Hellige Ånd, men heller av en annen makt. Og Bibelen beviser dette. Vi leser også i Markus 16:17 at tungetale er å snakke et annet kjent språk:
"Og disse tegn skal følge dem som tror: I Mitt navn skal de drive ut demoner, de skal tale med nye tunger.." Altså at de skal snakke andre språk som allerede er kjente, og ikke snøvlete, drukken tale som ikke finnes på denne jorden.

Apostlenes gjerninger 2:8
Og hvordan kan det ha seg at vi hører, enhver av oss på vårt eget språk, det som vi ble født inn i?"
 

Bønn på himmelsk språk?

Det er helt klart at tungene disiplene talte i beretningen i Apg. kapittel 2 var allerede eksisterende språk på jorden. Men i den karismatiske verden er det mange som tror og forkynner at man også kan be på et himmelsk språk, og årsaken til det er for at Djevelen og hans demoner ikke kan forstå hva du ber om. De begrunner denne “andre nådegaven” med Romerne 8:26, og praksisen med 1. Kor. 14:14. Men det er ett problem – vi finner ingen slike eksempler eller lærdommer i Bibelen om at vi skal gjemme våre bønner for Djevelen. Djevelen kan ikke hindre en oppriktig bønn, og han kan heller ikke stanse bønnesvar eller oppfyllelse av bønnen, for det er Jesus Den Allmektige, hvor all hjelp og velsignelser kommer fra. Så hvordan kan disse troende da allikevel be på en slik måte som det ikke er støtte for i Bibelen?

Disse karismatiske troende tolker 1. Kor. 14:14 dit hen at da Paulus ba i Ånden, så brukte han en "himmelsk tunge", altså et himmelsk språk, og at han selv ikke visste hva han ba om. Men dette reiser et spørsmål alle må stille seg – hvordan kan den som ber om noe noen gang kunne vite om hans bønn ble besvart når han ikke vet  hva han ba om? Det høres ulogisk ut å be Gud om noe, men at du ikke vet hva du har bedt Ham om.

  • Rom. 8:26
  • 1. Kor. 14:14

"På samme måten hjelper også Ånden oss i våre svakheter. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde. Men Ånden Selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord."

"For om jeg ber i en ukjent* tunge, er det min ånd som ber, men min forstand er uten frukt."

*Merk: i de aller fleste norske oversettelsene er ordet "ukjent" utelatt. Dette ordet finnes i den engelske KJV som baserer seg på Majoritetsteksten. Utelatelsen av dette ordet endrer hele betydningen!

Så hva betyr da 1. Kor. 14:14? Misforståelsen kommer kanskje først av alt at oversettelsen er litt for tung - spesielt når de fleste norske oversettelsene, så vel som moderne engelske utgaver, har tatt bort ordet "UNKNOWN". Dette ene ordet er nesten helt avgjørende for å forstå hele konteksten. På en forenklet måte kan 1. Kor 14:14 oversettes slik: "For om jeg ber på et språk de andre ikke forstår (jf. "ukjent tunge"), er det min ånd som ber, men min forstand er uten frukt." Med andre ord er Paulus tydelig på at dersom vi ber høyt, så bør vi be slik at de rundt oss kan forstå det, ellers bør vi være stille (jf. "uten frukt"). Denne tolkningen forsterkes av hva han sier i de neste versene:

"Hva innebærer da dette? Jeg vil be i ånden, men jeg vil også be med forstanden. Jeg vil synge i ånden, men jeg vil også synge med forstanden. Hvis du lovpriser [velsigner] i ånden, hvordan skal den som inntar den ukyndiges plass, si "Amen" når du ber takkebønnen, når han ikke forstår hva du sier?"

Paulus tar fram er veldig godt poeng – hvordan kan man si "amen" (som betyr "so be it") når man ikke forstår hva som har blitt bedt? For alt du vet kan bønnen ha handlet om å velsigne djevelen!
Man må se på konteksten og ikke tolke enkelvers for seg selv. Konteksten i 1. Kor. 14 er at hensikten med tungetale, altså andre allerede eksisterende språk, er å forkynne evangeliet og oppbygge menigheten.

GUDS ORD
"Det som har vært, er det som skal bli, det som har skjedd, er det som skal skje. Det er intet nytt under solen."

GUDS ORD

Forkynneren 1:9

Ekstatiske tungers opprinnelse

Tidlig i kristendommen var det ingen som snakket i karismatiske eller ekstatiske tunger. Vi finner ingen spor av dette hverken i det Gamle eller det Nye Testamentet. Det er rett slik det står skrevet i Forkynneren 1:9 - det er intet nytt under solen. Og da er det underlig at en slik praksis i nyere tid skulle bli ansett som bibelsk. 

Talsmennene for reformasjonen, de som ofret sine liv for at vi kunne ha tilgang til Guds ord, trodde også at tungetale var å kunne snakke et språk som allerede eksisterte i verden. Calvins studie på tungetale kom heller ikke fram til at tungetale var et ukjent eller himmelsk språk. Luther refererte til tungetale som evnen til å oversette et kjent språk til et annet kjent språk.

At de tidlig kristne ikke talte i en slik ekstatisk tunge, betyr derimot ikke at selve praksisen ikke har eksistert i fortiden - for den har eksistert, men ikke i kirken. Praksisen kommer fra hedenskapet.

Image

I det gamle Byblos (ca. 1100 f.Kr.) var slik ekstatisk tale godt etablert. Slik praksis var vanlig i hedenske templer[i], og professor Walter Veith skriver at dette var også et fenomen da Plato levde (429-347 f.Kr.). Plato nevner at en person under guddommelig besettelse mottok syn og ytringer som han selv ikke forstod. Ytringene ble også noen ganger ledsaget av fysiske helbredelser. Virgil (70-19 f.Kr.) skriver at Sibyll-prestinnen (profetisk kvinne) under bønn forenet hennes ånd med avguden Apollo og talte på et merkelig språk. [ii] Dette er også det vi ser i de kristne menighetene som driver med slik tungetale. Hvordan er det mulig at en hedensk praksis som dette, som er direkte spiritisme, kunne snike seg innenfor de kristne rammer?

Neste:
- Tungetale - del 2 (Apg. 1:5 og 1. Kor. 13)
- Tungetale - del 3 (Hvordan kom dette inn i kirken?)