"Dispensasjonalisme er et fremmedord, benyttet av en gruppe mennesker om meg og mine likesinnede - vi som skiller mellom Israel og menigheten i Guds program, og som står for en bokstavelig forståelse av Bibelen. Som den dispensasjonalist jeg er, så er jeg overbevist om at Bibelen skal forstås bokstavelig - og ikke åndeliggjøres. Dette betyr at hvert ord skal ha den betydningen det vanligvis ville ha i daglige bruk. Symbolbruk finnes en rekke steder i Bibelen, og er ofte forklart i teksten - dette er på ingen måte i strid med en bokstavelig tolkning. Selv symboler og figurative uttrykk kan også ha en rent bokstavelig betydning."

La oss undersøke kort om den dispensasjonalistiske tolkningen, som er den mest utbredte i dag, er så god som så mange skal ha det til.

Menigheten og Israel

Forfatteren skriver at han og hans likesinnede "skiller mellom Israel og menigheten i Guds program". Det betyr med andre ord at Gud, ifølge forfatteren, har et skille og en todelt plan for menneskeheten; én plan for menigheten eller kirken, og én annen plan for Israel - de bokstavelige jødene. Med andre ord kan vi si at Gud har to "familier" eller "legemer", altså de kristne og jødene. Hva sier Bibelen?

Efeserne 4:4-5
Det er ett legeme og én Ånd, slik som dere ble kalt i ett håp ved deres kall, det er én Herre, én tro, én dåp.

Efeserne 3:6
.. nemlig at hedningene er medarvinger, de hører til det samme legeme og har del i Hans løfte i Kristus ved evangeliet.

Galaterne 3:16
Til Abraham ble løftene forkynt og til hans Ætt. Han sier ikke: "Og til ætter", som om det var mange, men som til én: "Og til din Ætt," som er Kristus.

Efeserne 2:15-16
.. for i Seg Selv å skape ett nytt menneske av de to og på den måten skape fred. Slik kunne Han også forlike dem begge med Gud i ett legeme ved korset..

Johannes 10:16
Jeg har andre sauer (hedninger), som ikke er av denne folden (jødedommen). Dem må Jeg også lede, og de skal høre Min røst. Det skal være én flokk og én hyrde.

Med disse versene leser vi klart og tydelig at Gud snakker om "ett legeme", det er "ett nytt menneske av de to", det er én Ætt, og hedningene "hører til det samme legeme". Bibelen skiller aldri mellom de troende og jødene som to adskilte legemer eller familier. Dette får vi en videre illustrasjon på når Paulus skriver om oliventreet:

Romerne 11:17-24
17 Og om noen av grenene ble brukket av, og du som var av et vilt oliventre, ble innpodet blant dem og sammen med dem fikk del i roten og sevjen fra oliventreet,
18 så ros deg ikke overfor grenene! Men dersom du roser deg, så husk at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg.
19 Du vil da si: "Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn."
20 Vel, ved vantro ble de brukket av, og du står innpodet ved tro. Vær ikke hovmodig, men frykt!
21 For om Gud ikke sparte de naturlige grenene, kan det være at Han ikke sparer deg heller.
22 Legg derfor merke til Guds godhet og strenghet: Overfor dem som falt, strenghet, men mot deg, godhet, hvis du da fortsetter i Hans godhet. Ellers vil også du bli hogd av.
23 Slik er det med de andre også. Hvis de ikke fortsetter i vantro, skal de bli podet inn, for Gud har makt til å pode dem inn igjen.
24 For dersom du ble hogd av fra det oliventreet som av naturen er vilt, og i strid med naturen ble innpodet i et edelt oliventre, hvor mye mer skal da disse som er naturlige grener, bli innpodet i sitt eget oliventre?

Hele illustrasjonen viser klart at oliventreet er hele legemet til Guds folk. De naturlige grenene ble brukket av, og andre ville grener ble innpodet; og merk at det hele tiden kun er snakk om ett tre. Det er til dette ene treet at alle kristne troende har blitt innpodet, og dersom jødene omvender seg så blir de selv innpodet til det opprinnelige treet igjen. Så Bibelen er helt klar på at det ikke er et todelt "program", et for jødene og et annet for de troende.

Et annet punkt forfatteren tar opp, er at "Bibelen skal forstås bokstavelig – og ikke åndeliggjøres. Dette betyr at hvert ord skal ha den betydningen det vanligvis ville ha i [sitt] daglige bruk". Videre i artikkelen nevner han en påstand som vi nå skal se nærmere på:

"Vi som blir kalt dispensasjonalister mener at kirken ikke har erstattet Israel i Guds program.."

Med andre ord kan dette også forstås med at kirken, eller Guds menighet, ikke er likestilt med Israel, og at navnet "Israel" kun gjelder for de naturlige etterkommerne av Abraham, Isak og Jakob. Dette leder oss inn på spørsmålet om det finnes et bokstavelig og et åndelig Israel.

Vi har allerede lest tidligere at det ikke er et eget "program" for jødene og de troende, for de alle "hører til det samme legeme" (Ef. 3:6). Men nå skal vi se nærmere på om dispensjonalistene har rett i at det kun finnes et bokstavelig Israel, og ikke et åndelig.

Romerne 9:6-8
".. For det er ikke alle som stammer fra Israel, som er Israel, og de er heller ikke alle barn selv om de tilhører Abrahams etterkommere. Men: I Isak skal din ætt bli kalt. Det vil si, ikke de som er kjødets barn, er Guds barn, men løftets barn blir regnet til ætten."

Romerne 2:28-29
"For det er ikke den som er jøde i det ytre som er jøde, og omskjærelse er ikke en omskjærelse i det ytre, på kjødet. Men den er jøde som er det i det skjulte, og som har hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven. Denne har sin ros, ikke fra mennesker, men fra Gud."

Disse versene sier helt klart at det er et "bokstavelig Israel" og et sant "åndelig Israel". Det er åpenbart at de som utgjør det "bokstavelige Israel" er Abrahams fysiske etterkommere, altså at de er av hans avstamning. Det var tross alt dette jødene skrøt av (Joh. 8:33). Men i de nevnte versene leser vi at ikke alle som stammer fra Israel, er Israel selv om man "tilhører Abrahams etterkommere". Paulus sier videre at det er i Isak ætten skal bli kalt, og at de som er "Guds barn" er "ikke de som er kjødets barn", men "løftets barn blir regnet til ætten". Så hvem blir regnet til ætten? Ikke kjødets barn, men løftets barn; og løftets barn blir da Abrahams åndelige etterkommere.

Også i Galaterbrevet står det klart at de troende er Abrahams åndelige sønner eller etterkommere:

Galaterne 3:7,9
"Derfor skal dere vite at bare de som er av tro, de er Abrahams barn.
Så blir da de som er av tro, velsignet sammen med den troende Abraham."

Galaterne 3:28-29
"Her er verken jøde eller greker, verken trell eller fri, verken mann eller kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus. Og dersom dere tilhører Kristus, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet."

Galaterne 6:16
"Og så mange som lever etter denne rettesnor, fred og miskunnhet være over dem, og over Guds Israel!"

De bibeltroende kristne, de som har tatt imot Kristus, enten de er jøder eller grekere, er "Guds Israel"; det er fortsatt ett legeme og én fold. Så Guds menighet er den sanne "Guds Israel". Finner vi flere skriftsteder som bekrefter dette?

Efeserne 2:12-13
"Husk at dere på den tiden var utenfor Kristus, utestengt fra Israels borgerskap og fremmede for løftets pakter. Dere hadde ikke noe håp og var uten Gud i verden. Men i Kristus Jesus er nå dere som før var langt borte kommet nær ved Kristi blod."

Så hedningene var "utestengt fra Israels borgerskap og fremmede for løftets pakter", men i Kristus er de "som før var langt borte kommet nær". De kristne troende har altså i Kristus, ved Hans blod, fått det samme borgerskapet. Dette får vi også bekreftet i de neste versene:

Efeserne 2:15-16, 19
"^15-16 Dette gjorde Han da Han i Sitt kjød avskaffet fiendskapet, det vil si budenes lov som er i forskriftene, for i Seg Selv å skape ett nytt menneske av de to og på den måten skape fred. Slik kunne Han også forlike dem begge med Gud i ett legeme ved korset og ved det drepe fiendskapet.
¹⁹ Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, men medborgere med de hellige, og dere hører til Guds husfolk."

Bibelen taler for seg selv. De troende er nå forent med de hellige; de er medborgere og ett legeme. Guds menighet, bestående av dem som i sannhet har tatt imot Kristus, er altså det sanne Guds Israel.

Når Kristus "i Seg Selv" skapte "et nytt menneske av de to" (Efs. 2:15), så betyr ikke det at Han skapte et nytt legeme av hellige, men at hedningene skulle bli medarvinger i det samme legemet som allerede eksisterte: "denne hemmeligheten.. er blitt åpenbart.. nemlig at hedningene er medarvinger, de hører til med det samme legeme og har del i Hans løfte i Kristus ved evangeliet" (Efs. 3:5-6).

Guds menighet eksisterte i Det gamle testamentets tid (Apg. 7:38: "Han er det som stod fram i forsamlingen [gresk: ekklēsia – "Church", KJV] i ørkenen, sammen med Engelen som talte til ham på Sinaifjellet"), så det "nye mennesket" i Efeserne 2:15 viser til det faktum at hedningene nå skulle bli lagt til Guds menighet som allerede eksisterte.

1. Korinterbrev 12:13
For med én Ånd ble vi alle døpt inn i ett legeme – enten vi er jøder eller grekere, enten vi er slaver eller frie – og vi har alle fått én Ånd å drikke.

Nå skal vi se kort på et annet poeng som artikkelforfatteren kommer med:

".. Det Gamle Testamentets løfter til Israel har ikke blitt overført til kirken. Vi mener at løftene Gud gav Israel når det gjelder land, etterkommere, og velsignelser i Det gamle Testamente blir fullstendig oppfylt i den 1000-års perioden som er omtalt i Johannes åpenbaring kapittel 20."

Sagt på en annen måte, så mener altså dispensasjonalistene at ved en bokstavelig tolkning av Bibelen, så må profetiene eller løftene i Det gamle testamentet bli oppfylt etter bokstaven. La oss derfor se på noen av løftene som ble gitt.

I begynnelsen av 1. Mosebok kapittel 12 leser vi at Gud gav Abram et løfte om et land (vers 1-2), men han får ikke noe mer detaljer om selve landet; verken størrelsen eller navnet, om det er et bra eller et dårlig land, bare at han skal dra "til det landet som Jeg skal vise deg" (vers 1). Abram drar gjennom landet Kanaan, og i versene 6-7 får vi vite at Gud utvider løftet til å også gjelde Abrams ætt, i tillegg til at det er det landet han nå er i, som skal gis i arv: "Din ætt skal Jeg gi dette landet"(vers 7). Deretter drar Abram videre, og etter hvert ender han opp i Egypt på grunn av hungersnød.

I kapittel 13:14-15 utvider Gud løftet til Abram. Abram har nå dratt ut av Egypt og er tilbake til Kanaan. Her sa Herren at han skulle få hele det landet som han selv kunne se med sine egne øyne, både nordover, sørover, østover og vestover. Igjen sier Gud at dette gjelder "deg og din ætt til evig tid" (vers 15).

Neste gang Gud utvider løftet er i kapittel 15, vers 18. Her utvides landet til langt mer enn det øyet kunne se; fra elven i Egypt og helt til elven Eufrat. Dette er større enn det bibelske Kanaan, likevel omtaler Gud det som "Kanaans land" (1. Mos. 17:8). Men så leser vi noe interessant i Romerne:

Romerne 4:13
"For det var jo ikke ved loven løftet om å bli arving til verden ble gitt til Abraham eller til ætten hans, men ved troens rettferdighet."

Her blir nemlig Kanaan utvidet til å gjelde hele verden. Videre leser vi i Hebreerbrevet 11:8-16 at løfteslandet som Abraham så fram til, ikke var denne verden "for han ventet på staden, den som har grunnvollene, den stad som har Gud til bygningsmann og skaper.. Alle disse [Abraham, Isak og Jakob] døde i tro, uten å ha fått det som løftene talte om. Men de hadde sett det langt borte og stolte på det.. Og hvis det var det landet de var kommet ut fra, de hadde hatt i tanke, ville de hatt mulighet til å vende tilbake. Men nå lengter de etter et bedre, det vil si det himmelske. Derfor skammer ikke Gud Seg over å bli kalt deres Gud, for Han har gjort staden i stand for dem" (Heb. 11:10, 13, 15-16).

Så det er direkte feil når dispensjonalistene sier at løftene vil bli oppfylt her på jorden i denne tidsalderen, for vi har nettopp lest at Abraham aldri fikk "det som løftet talte om", og at han ventet på noe mye bedre, "det vil si det himmelske".

I forlengelse av påstanden om bokstavelige oppfyllelser av pakter, kan vi ikke unngå å se litt på paktene med det bokstavelige Israel, som dispensasjonalistene naturligvis også mener må og skal bli oppfylt. De mener at paktene i Det gamle testamentet ikke har noe med de kristne å gjøre, og at det kun er utelukkende for det bokstavelige Israel. Her skal vi kun ta for oss en kort redegjørelse, og igjen viser det seg at Bibelen sier noe annet:

I Hebreerbrevet kapittel 8 og 9, leser vi klart at Kristus er vår Yppersteprest, og at den gamle pakten er "foreldet" og at "det som er i ferd med å bli foreldet og gammelt, er nær ved å bli borte" (8:13). Dette motsier også for øvrig påstanden om at offersystemet i Det gamle testamentet igjen skal opprettes. Videre i kapittel 9 leser vi at Kristus er "den nye paktens Mellommann", og at "de som er kalt, kan få oppfylt løftet om den evige arven".

Er det kun de bokstavelige etterkommerne av Abraham som får del i løftene? Vi leste tidligere: "Så blir da de som er av tro, velsignet sammen med den troende Abraham" (Gal. 3:9), for "hedningene er medarvinger, de hører til med det samme legeme og har del i Hans løfte i Kristus ved evangeliet" (Efs. 3:5-6).

I forbindelse med Herrens nattverd, sa Jesus at "Dette [brødet] er Mitt legeme, som blir gitt for dere.. denne kalk er den nye pakt i Mitt blod, som utgytes for dere" (Lukas 22:19-20). I forlengelse av dette skrev Paulus at "velsignelsens beger som vi velsigner, er ikke det samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er ikke det samfunn med Kristi legeme? For vi er ett brød og ett legeme, selv om vi er mange. For vi har alle del i dette ene brødet" (1. Kor. 19:16-17). De bibeltro kristne er i dag like mye medarvinger i Guds løfter, slik jødene var tidligere.

Det er tydelig at historien om opphavet til dispensasjonalismen ikke er godt nok kjent. Mange krediterer John Nelson Darby (1800 – 1882) som dispensasjonalistenes far, og det med rette; men det var ikke han som oppfant den bokstavelige eller futuristiske tolkningen av profetiene. Dette var en tolkningsmetode som på Darbys tid var omtrent 240 år gammel, og som han ble inspirert av. Han adopterte denne relativt unge tolkningsmetoden, og modifiserte den – slik fikk man det som i dag kalles for dispensasjonalismen.

Den bokstavelige tolkningen, også kjent som den futuristiske tolkningen, kom for første gang på banen i 1590, da det ble utgitt en kommentarbok til profetiene i Johannes åpenbaring. Boken fikk tittelen In Sacrum Beati Ioannis Apostoli, & Evangelistiae Apocalypsin Commentarii, og ble skrevet av
jesuitten Francisco Ribera (1537-1591).

Hvorfor skrev jesuitten Ribera denne boken? Fordi det ble bestemt i Trientkonsilet at Den katolske kirke måtte gjøre det den kunne for å stanse den store blødningen den hadde fått som følge av Protestantismen. Reformatorene pekte på Pavedømmet, Den katolske kirke, som Antikrist. De så at Pavedømmet oppfylte alle bibelens kjennetegn på Antikrist, og Romerkirken, som nå mistet mye av makten og kontrollen over menneskene, var desperat etter en motstrategi. 

På slutten av 1700-tallet hadde en annen jesuitt, Manuel Lacunza (1731-1801), videreført den futuristiske tolkningen, og utga en annen bok som fikk tittelen The Coming of the Messiah in Glory and Majesty. Han hadde noen få andre synspunkter enn Ribera, spesielt angående antikrist, men i hovedsak lærte han de samme futuristiske idéene. Det skulle vise seg at en kopi av denne boken, endte opp i hendene til Edward Irving (1792-1834), som oversatte boken til engelsk. Irving var medlem i The Plymouth Brethren. Det samme var også Darby, og på den måten fikk Darby presentert den jesuittiske læren som han senere brukte som grunnlag for dispensasjonalismen – hvor han tilla forskjellige modifikasjoner, som f.eks. den hemmelige bortrykkelsen av kirken før trengselstiden; en teori som man må begrunne med kompliserte manøvrer som en erstatning for fravær av bibelsk forankring.

Det er ikke rom eller tid for å gå dypt inn på hva Ribera lærte, men i korte trekk lærte han blant annet at "Antikrist ville være en ond person som ville bli mottatt av jødene,  som ville gjenoppbygge Jerusalem, (..) og herske over verden i 3 ½ år."[ii] Dette er det samme som dispensasjonalistene også lærer; og her ser vi at det hele startet med en jesuitt i en tid hvor protestantismen hadde gått kraftig imot Romerkirken. Skal vi virkelig tro at Riberas bok var en tilfeldighet? Neppe. Alt var nøye planlagt.

Ingen av reformatorene benyttet seg av den bokstavelige, eller futuristiske tolkningen, slik dispensasjonalistene gjør. De brukte den historiske tolkningen, slik man også hadde gjort før Protestantismen oppstod. Her vises det til noen kilder for ordens skyld (oversatt fra engelsk til norsk), hvor vi ser hva de mente:

Martin Luther om Galaterne 6:16, 1535

"Guds Israel." Here angriper Paulus de falske apostlene og jødene, som skrøt om deres fedre, deres utvelgelse, om Loven etc. (Rom. 9:4-5). Det er som om han sa: "Guds Israel er ikke de fysiske etterkommerne av Abraham, Isak, og Israel, men de som, sammen med den troende Abraham (3:9), tror på Guds løfter som nå er åpenbart i Kristus, enten de er jøder eller hedninger."[iii]

John Calvin om Galaterne 6:16

"Guds Israel." Here angriper Paulus de falske apostlene og jødene, som skrøt om deres fedre, deres utvelgelse, om Loven etc. (Rom. 9:4-5). Det er som om han sa: "Guds Israel er ikke de fysiske etterkommerne av Abraham, Isak, og Israel, men de som, sammen med den troende Abraham (3:9), tror på Guds løfter som nå er åpenbart i Kristus, enten de er jøder eller hedninger."[iv]

Slik som O. Palmer Robertson skriver i boken The Israel of God: "anerkjennelsen av et særegent folk som er mottakere av Guds forløsende velsignelser, og som likevel har en separat tilværelse fra Jesu Kristi kirke, skaper uoverkommelige teologiske problemer. Jesus Kristus har bare ett legeme og én brud, ett folk som Han hevder som Sitt eget, som er Guds sanne Israel. Dette ene folket består av jøder og hedninger som tror at Jesus er den lovede Messias". [v]

Om man mener at jødene og hedningene følger hvert sitt unike spor, så må man overse og avvise de overnevnte bibelversene som klart motsier en slik påstand.

Dersom man mener at dispensasjonalismen er den beste måten å tolke Bibelen på, så må man samtidig mene at Gud gav reformatorene feil lys; for dispensasjonalismen er ikke en fortsettelse av hva reformatorene lærte, nei tvert imot – dispensasjonalismen er en helt annen tro. Det arbeidet reformatorene startet, river dispensasjonalistene i filler. Dispensasjonalistene viderefører en jesuittisk lære, som i sin veldige natur og opprinnelse kun har til hensikt å ødelegge protestantismens høyborg. Gud er "i går og i dag den samme, ja til evig tid" (Heb. 13:8), og derfor står sannheten støtt, fast og evig uten å endre seg. At Reformatorene ikke hadde like mye lys som vi har i dag, er det ikke så mye tvil om; på den tiden var det visse sannhetsprinsipper som Gud ønsket skulle være i fokus, som f.eks. rettferdiggjørelse ved tro. Samtidig økte forståelsen av forholdet og balansen mellom tro og gjerninger i forhold til Guds Lov. De senere generasjoner som skulle fortsette arbeidet med å spre lyset i verden, kan derfor ikke – om de i sannhet var ledet av Gud – lære en helt annen og ny tro, og fravike flere av grunnpilarene som ble reist under reformasjonen, som f.eks. læren om Antikrist.

"Man kan være oppriktig i sin tro, og likevel være oppriktig villedet."

Versene fra Bibelen som her har blitt presentert, viser at dispensasjonalistene tar grundig feil i flere av sine antakelser. Bibelen er vår eneste autoritet som vi kan teste og prøve enhver påstand opp mot, og dersom noen ikke taler i henhold til Guds Ord, skal læren avvises (Jes. 8:20). Ved å la Bibelen tale for seg selv, er det helt klart at dispensasjonalismen, som er en videreføring av den jesuittiske læren, ikke er i harmoni med Guds Ord.

La det avslutningsvis bli sagt at millioner av dispensasjonalister er oppriktige, og at det her ikke stilles spørsmål ved deres oppriktighet; det er et arbeid som Gud alene kan avgjøre. Vi leser i Åpenbaringen 18:4 at Gud fortsatt har trofaste mennesker som er villedet, men som vil komme ut av villfarelsene når de hører Guds siste advarselsbudskap (Åp. 14:6-12, 18:4). Derfor må vi heller ikke glemme at man kan være oppriktig i sin tro, og likevel være oppriktig villedet. La derfor Guds Ord tolke og tale for seg selv, og la oss holde oss til Bibelen. Det var det reformatorene gjorde, og alle som virkelig vil forstå sannheten, bør derfor benytte seg av den samme metoden, istedenfor å følge de jesuittiske fotsporene.