Matteus 7:21-23

Ikke alle som sier til Meg: "Herre, Herre," skal komme inn i Himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: "Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn?" Men da skal Jeg bekjenne for dem: "Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet!

Det er altså noe disse personene gjør som diskvalifiserer og utestenger dem fra Himmelen. Men hva?

Da Jesus uttalte disse ordene snakket Han først og fremst til datidens jøder, men samtidig til alle generasjoner i ettertiden. På Jesu tid hadde jødene vandret så langt bort fra den bibelske troen at de omtrent snart kunne regnes blant hedninger. De trodde bl.a. at de kunne bli frelst av sine gjerninger, og derfor skrøt de av å holde Guds Lov, De ti bud, til punkt og prikke; og i det ytre kunne det virke som at de også gjorde det, men hjertene deres var korrupte. De var også nidkjære etter sine tradisjoner, og satte på den måten Guds bud ut av kraft (Matteus 15:3) til fordel for sine egne forskrifter. I sin blindhet hadde de mistet sannhetsprinsippet om at "det er ved tro mennesket blir rettferdiggjort, uten lovgjerninger" (Rom. 3:28).

Med andre ord kan vi si at jødene var langt på høyresiden; troen var tapt av syne. Men hvor er kristenheten i dag? Helt mot venstre. I dag skjønner kristenheten veldig godt at man er frelst ved tro, og at gjerninger ikke kan bidra til frelse. Men betyr det likevel at de mange kristne i dag er så mye bedre enn jødene på Jesu tid? Advarselen Jesus uttalte var som sagt ikke bare for menigheten på Hans tid, men også for vår tid; så kristenheten er ikke særlig bedre i dag, snarere tvert imot.

Før vi går nærmere inn på hva disse personene gjør som utestenger dem fra Himmelen, skal vi først se på hvorfor majoriteten av kristne i dag har glemt et viktig bibelsk sannhetsprinsipp.

I forlengelse av introduksjonsverset (Lukas 6:46) leser vi at Jesus illustrerer forskjellen mellom den sanne og den falske etterfølgeren. Vi skal i dette tilfellet kun ta for oss ordene i første halvdel av vers 49, før Jesus kommer med en illustrasjon på den falske etterfølgeren. Han sa "men den som hører og ikke gjør det han hører, er lik et menneske som bygde et hus på jorden uten grunnvoll".

Vi får en viktig detalj i første del av vers 49. Vi skjønner at disse falske etterfølgerne ikke er unnskyldt i sin villfarelse og forsømmelse av å gjøre Guds vilje, for de har selv valgt å la seg villede. Hvordan kan man konkludere med noe sånt basert på vers 49? Fordi vi leser at "den som hører og ikke gjør det han hører". Disse personene har hørt hva som er rett å gjøre, enten fra andre kristne eller fra Guds Ord, men de har likevel valgt å avvise viktige sannhetsprinsipper. Og hva blir konsekvensen?

"Mitt folk går til grunne fordi det mangler kunnskap. Fordi du har forkastet kunnskapen, skal Jeg også forkaste deg så du ikke skal være prest for Meg. Fordi du har glemt din Guds lov, skal jeg også glemme dine barn."

I motsetning til de som forkaster kunnskapen, leser vi i Ordspråkene om hvorfor de oppriktige kristne ikke lar seg villede:

"Når visdommen får rom i ditt hjerte og kunnskapen blir til fryd for din sjel, da skal evnen til å skjelne rett bevare deg, og forstanden skal vokte deg, så de skal utfri deg fra den onde vei, fra mannen med fordervet tale, fra dem som forlater oppriktighetens stier, for å vandre på mørkets veier." (Ordspr. 2:10-13)

Om kristne bare ville la visdommen få rom i sine hjerter, og la kunnskapen bli til fryd for deres sjeler, da hadde ikke så mange vært villedet til å tro på de mange populære læresetningene som f.eks. dispensasjonalismen lærer. Ved å ha en sann bibelsk kunnskap, ville kunnskapen hjulpet dem med å vandre rett, den ville beskyttet dem fra "fordervet tale" og fra de falske troende "som forlater oppriktighetens stier", og som så lett villeder andre troende som ikke er så godt grunnfestet i Guds Ord.

Så ifølge Hosea 4:6 og Ordspråkene 2:10-13, går mange kristne tapt fordi de i realiteten ikke har en sann interesse for å kjenne sannheten, og heller ikke et genuint ønske om å følge Kristus. Og de som ennå ikke har tatt et endelig valg må snart bestemme seg for om de vil kjenne sannheten eller ikke, for vi leser i Jesaja at Gud ikke for alltid vil la Seg finne:

"Søk Herren den mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær! Den ugudelige må forlate sin vei, og den urettferdige mann sine tanker. La ham vende om til Herren, og Han skal forbarme Seg over ham, og til vår Gud, for Han tilgir rikelig." (Jesaja 55:6-7)

Når det står "mens Han er å finne", så innebærer det også en tid da mennesket ikke lenger har mulighet til å søke Ham og forstå sannheten. Vi leste også at den ugudelige og den urettferdige (synderen) må vende om til Herren. Og det innebærer å gjøre noe. Og da skal vi gå tilbake og se nærmere på hva disse falske Jesu etterfølgerne gjør (og ikke gjør) som utelukker dem fra Himmelen.

"Hvis en bror eller en søster er naken og mangler sin daglige føde, og en av dere sier til dem: "Gå i fred, varm dere og mett dere," men dere ikke gir dem til legemets behov, hvilken nytte blir det da? Slik er det også med troen. Hvis den ikke har gjerninger, er den død i seg selv."

Videre skriver han om dumheten ved å totalt avskjære gjerninger fra tro: "Men noen vil si: "Du har tro, og jeg har gjerninger." Vis meg din tro uten dine gjerninger, og så vil jeg vise deg min tro ut fra mine gjerninger" (Jakob 2:18).

Så vi leser klart at gjerninger ikke skal utelukkes, for det er ens gjerninger som vitner om ens tro. Den kristne venstresiden tar derfor grundig feil når den avblåser gjerninger, samtidig som at den kristne høyresiden også tar feil når den overser troen.

Et tema som kanskje vil gjøre det enklere å forstå forholdet mellom tro og gjerninger er dommen, som på ingen måte er uklar i Bibelen. Vi kommer ikke utenom temaet tro og gjerninger, uten også å snakke om dommen. Alt henger sammen, og de kristne må klare å se balansen og sammenhengen dersom de ønsker å øke sin bibelske forståelse.

Den populære kristne venstresiden, som lærer at Guds Lov ble naglet til korset og at alt du trenger å gjøre er bare å tro på Jesu rettferdighet, finner det vanskelig å akseptere gjerningenes verdi. Men videre skal vi se på skriftsteder som de ikke klarer å motsi med Bibelen.

I Åpenbaringen 20:11-12 får vi noen detaljer om dommen:

"Deretter så jeg en stor, hvit trone og Ham som satt på den. Jorden og himmelen flyktet for Hans åsyn. Og det ble ikke funnet noe sted for dem. Og jeg så de døde, små og store, stå framfor Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er Livets bok. Og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger."

Det er to klasser eller grupper med bøker som nevnes i dette skriftstedet. Vi har (1)"bøker" og (2)"Livets Bok". Livets Bok inneholder navnene til alle som har påstått å være kristne. Vi vet fra Filipperbrevet 4:3 at Kristi tjenere, eller etterfølgere, får sine navn skrevet i Livets Bok; som må innebære at når mennesker tar sitt valg om å tro på (og følge) Kristus, så blir navnene deres nedskrevet. Samtidig vet vi at det også er mulig å bli strøket ut av boken, for det er kun navnene til dem som "seirer" som blir værende i boken (Åpenbaringen 3:5).

Men hva er hensikten med "bøkene"? Vi trenger ikke gjette, for siste del av vers 12 sier at "de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger". Så har gjerninger en viss verdi? Selvfølgelig. Hvorfor skulle man ellers bli dømt etter sine gjerninger?

Men mange kristne har ikke mangel på unnskyldninger; for noen kan få seg til å si at dette skriftstedet taler om de ugudelige, de som har nektet å ta imot Jesu nåde og tilgivelse, og derfor må de selv bære skylden.

Vel, verset sier faktisk at de "døde" ble dømt, ikke de ugudelige, og ordet "døde" er oversatt fra det greske "nekros"[G3498] som er en metafor for "åndelig dødhet, å være uten et liv som anerkjenner og er viet til Gud, fordi det er gitt opp til overtredelse og synder".[i] Verset taler altså om mennesker som i sin livsførsel viser seg å være åndelig døde, og det omfatter også i stor grad påståtte kristne. Så de er for så vidt riktige i sin påstand om at det er de ugudelige som blir dømt, for de ugudelige har ikke hengitt seg til Gud, men man må også forstå at falske kristne selv omfattes av "de døde".

Så teorien om at kristne ikke trenger å bry seg om gjerninger, stemmer ikke med Skriften. Et videre eksempel på dette finner vi i 2. Korinterbrev 5:10:

"For vi skal alle fram for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen de ting som er gjort ved legemet, etter det han har gjort, enten godt eller ondt."

Her skal alle fram for Kristi domstol; både jøder, ugudelige, ikke-troende og troende. Ingen er ekskludert, alle er inkludert. Og vi leser at man skal få igjen for det som er gjort, "enten godt eller ondt". Så gode gjerninger har også sin verdi.

"Men nå sier du at man blir frelst ved gjerninger!" Nei. Blir man belønnet for onde gjerninger? Nei, man blir dømt. Blir man dømt for gode gjerninger? Nei, man blir belønnet. Hvordan kan man bli dømt for å ha gjort noe godt?

Jesus uttalte at et godt tre ikke kan bære dårlig frukt, mens et dårlig tre ikke kan bære god frukt, og hvert tre som gir dårlig frukt blir kappet ned og kastet på ilden (Matteus 7:18-19). "Frukt" er et symbol på gjerninger (Galaterne 5:22). Så her kommer Jesus med en illustrasjon på dommen over de gudløse, som til slutt vil bli kastet i ildsjøen (Åpenbaringen 20:15) fordi de har båret dårlig frukt; altså gjort onde gjerninger.

Illustrasjonen under viser på en forenklet måte hva et sant kristent liv må inneholde. Jesu rettferdighet er noe man kun kan motta og få ved tro. Jesu rettferdighet er perfekt, fullkommen og ferdig. Det er ikke noe å legge til eller trekke fra; den er komplett. Så ingen gode gjerninger har noen som helst innvirkning på Jesu rettferdighet.

Men det andre som også er nødvendig er helliggjørelse. Helliggjørelse er den kristne vandringen som enhver må gå hver eneste dag; vi må "daglig ta opp vårt kors og følge Kristus" (Lukas 9:23). Og det er her gode gjerninger vil vise seg. Jesus sa at "Jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt" (Johannes 15:16). Ordet "frukt" kommer fra et gresk ord som også betyr gjerninger som et resultat av en effekt eller en form for motivasjon. Det er opplagt at Paulus skjønte dette, for han skrev selv at "den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse i kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden. Og la oss ikke bli trette av å gjøre det gode, for i rette tid skal vi høste, hvis vi bare ikke mister motet" (Galaterbrevet 6:8-9).

Så det er tydelig at Jesus ønsker noe fra oss dersom vi i sannhet følger Ham. Men hva?

I Jesaja kapittel 51 nevner Gud et kjennetegn på hvilket folk som Han roser og anerkjenner:

"Hør på Meg, dere som kjenner rettferdighet, du folk som har Min lov i deres hjerte: Frykt ikke for menneskers hån, vær ikke redde for deres spott" (Jesaja 51:7).

Å "kjenne rettferdighet" betyr å vite hva som er rett å gjøre. Og Gud er ikke utydelig på grunnen til hvorfor dette folket blir omtalt som de som "kjenner rettferdighet"; nemlig "du folk som har Min lov i deres hjerte".

Kong David skrev i en av sine mange salmer at "den rettferdiges munn taler visdom, og hans tunge feller en rettferdig dom. Han har sin Guds lov i sitt hjerte, ingen av hans skritt skal være ustøe" (Salmene 37:30-31).

Guds Lov er selvfølgelig De ti bud. Det er Moralloven som viser hva som er rett og galt, og det er kun ved den Loven at mennesker kan vite hva som er godt og ondt.

I beretningen i Matteus som vi leste helt i begynnelsen, sier Jesus til de falske etterfølgerne at "Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet!" (Matteus 7:21-23).

Ordet "lovløshet" er oversatt fra det greske ordet anomia (G458). Det samme ordet finner vi også et annet sted i Bibelen som gjør det ugjendrivelig klart hva Jesus mener med "lovløshet":

Så synd er å gjøre gjerninger som bryter med en lov som sier hva som er rett og galt. Og det finnes ingen annen lov enn De ti bud som forteller oss våre forpliktelser til Gud og til våre medmennesker.

Er det derfor viktig for en sann kristen å holde Guds Lov? Ja, det er en selvfølge, for i Matteus kapittel 15 sier Jesus "Hyklere! Jesaja profeterte rett om dere da han sa: "Dette folket kommer nær Meg med sin munns tale og ærer Meg med sine lepper, men deres hjerte er langt borte fra Meg" (Matteus 15:7-8). Så er det viktig hva som er i våre hjerter? Enhver som påstår å være kristen, burde derfor ransake seg selv og se om han lever etter Guds Lov, for den påståtte kristne som ikke gjør det, er ikke en sann kristen.

Mange er ikke klar over at tilgivelse faktisk kommer med en betingelse. Man må naturlig nok be om tilgivelse for sine synder, og i tro be om Jesu rettferdighet, men man må også omvende seg fra syndene. Hvis ikke viser man ikke en oppriktig anger. Dessverre blir mange kristne fanget av fanatismen når de hører noe som helst hint om Guds Lov og gjerninger.

Jesus er tydelig og klar på hvem som i er oppriktige og sanne Jesu etterfølgere. Apostelen Johannes skrev ned ordene som Jesus uttalte, og de er så enkle å forstå at ingen påståtte kristne vil være uten unnskyldning:

Hvem er det som i sannhet elsker Gud? De som holder Hans bud. Og ikke bare det, i vers 23 går Jesus enda lenger og sier "Mitt ord". Så hvis noen ikke holder De ti bud, så elsker man ikke Gud.

I ett av de senere brevene av Johannes, kom han med en skarp kritikk mot falske troende:

Hvem er en løgner og ikke har sannheten? Den som sier at han elsker Jesus, og ikke holder Hans bud. Ordene er enkle og klare. Hvilken unnskyldning har kristne for å ikke holde Hans Lov? Ingen. ".. Den som gjør rettferdigheten, er rettferdig, likesom Han er rettferdig" (1. Joh. 3:7). Hvilket folk er det som kjenner "rettferdighet"? Jo, "du folk som har Min lov i deres hjerte" (Jesaja 51:7).

Paulus var også klar over at Guds Lov ikke ble opphevet på korset. I sitt første brev til Timoteus skrev han at Timoteus måtte bli værende der han var, fordi det var noen som hadde fart vill og lærte andre vranglære (1. Timoteus 1:3-4). Han skrev at "budets siktemål er kjærlighet som kommer av et rent hjerte, av en god samvittighet og fra en oppriktig tro" (vers 5). Vi vet at han mener De ti bud, for i versene 9 – 10 nevner han flere av budene. Så kjærligheten, og sann kjærlighet til Gud, er drivkraften og motivasjonen ved å holde Guds Lov. Dette skrev Johannes også i et av sine brev: "Og dette er kjærligheten, at vi vandrer etter Hans bud" (2. Joh. 6).

Så det er klart at de som kaller Jesus for "Herre" og "gjør ikke det Jeg sier" (Lukas 6:46), de som Han vil si til "gå bort fra meg dere som driver med lovløshet" (Matteus 7:23), er de falske troende – de som kun bekjenner med sin munn at de elsker Gud, men "deres hjerte er langt borte fra Meg" (Matteus 15:8).

De sanne kristne, de som virkelig elsker Gud, er de som holder Hans bud. Derfor står det i Johannes åpenbaring 22:14 at "Salige er de som gjør Hans bud, slik at de kan ha rett til livets tre og kan komme inn gjennom portene til Staden".

La ingen bli villedet eller la seg forføre av kristenlatskap; at man "bare" trenger å tro på Jesu rettferdighet. Om ikke livsførselen vitner om sann omvendelse, vil man aldri kunne få Jesu rettferdighet og stå syndfrie framfor Faderen. La oss heller ta til oss disse versene, forevige dem i hjertene våre, og aldri glemme at sann tro og kjærlighet til Gud vil vise seg i lydighet til Guds Lov.