De to lovene

De Ti Bud

2. Mos 31:18, 32:16
Da Herren var ferdig med å tale til ham på Sinaifjellet, ga Han Moses Vitnesbyrdets to tavler, steintavlene som var skrevet med Guds finger. (..) Tavlene var Guds verk, og skriften var Guds skrift, inngravert på tavlene. 

Den som leser hele beretningen om da Moses mottok De Ti Bud, så leser man også at de to første tavlene som Moses fikk ble knust da han kastet de i bakken i sinne. Grunnen til dette var fordi da Moses kom ned fra fjellet, så hadde folket bedt Aron om å lage en gullkalv som de kunne tilbe. Da Moses oppdaget dette, ble han så sint at han kastet steintavlene i bakken slik at de knuste (2. Mos 32). Herren sa da til Moses:

"Hogg deg ut to steintavler lik de første, og kom så opp til Meg på fjellet! Lag deg også en ark av tre! På tavlene skal Jeg skrive de ordene som stod på de første tavlene, dem du knuste. Og du skal legge dem i arken." (5.Mos 19:1-2)

Da Moses ødela de første tavlene, symboliserte det at Guds folk hadde brutt Hans lov. Allikevel endret ikke loven seg som følge av menneskenes syndige handlinger, men Herren sa at Han skulle skrive de samme ordene på nytt. Disse tavlene skulle deretter legges i arken.

Den seremonielle loven

5. Mos 31:24-26
Da Moses hadde fullført arbeidet med å skrive ordene i denne loven i en bok, .. skjedde det at Moses befalte levittene som bar Herrens paktsark, og sa: Ta denne Lovboken og legg den ved siden av Herren deres Guds paktsark, så den kan være der som et vitne mot deg.

Dette er altså to forskjellige lover som tjener til ulike formål. Lovboken ble plassert ved siden av paktsarken.
Mange av dagens teologer bruker Paulus’ brev til kolosserne for å motbevise eller kritisere helligholdelsen av den syvende dagen (lørdag). Teologene bruker Kolosserbrevet kapittel 2 vers 14 hvor Paulus viser til skyldbrevet som "vitnet imot oss", og som ble tatt bort da Jesus ble naglet på korset. Deretter går teologene til følgende skriftsted for å bevise sitt grunnlag mot de kristne som fortsatt tror at det fjerde budet i Guds Lov er gjeldende:
"La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller i spørsmål om en høytid eller nymånedag eller sabbater, som bare er en skygge av de kommende ting, da legemet tilhører Kristus." (Kol. 2:16-17). 

Kjenner du igjen ordlyden "vitnet imot oss" og "vitne mot deg"? Mange bruker Kol. 2:14-17 som bevis på at De Ti Bud ikke gjelder, men dersom man leser nøye kapittel 2 så ser vi at Paulus ikke snakker om Guds Lov i det heletatt. "Skyldbrevet som stod imot oss med bud, det som vitnet imot oss" er den seremonielle loven, slik som sitert over i 5. Mos 31:24-26, som omhandlet bl.a offertjenesten, mat- og drikkeofrene, prestetjenesten m.m.
Sabbatene som Paulus refererer til i vers 16 blir nevnt i forbindelse med mat, drikke, festivaler og høytider – noe som ikke blir nevnt i forbindelse med sabbaten i De Ti Bud. Her viser Paulus til den seremonielle loven og dens spesielle sabbater som fikk sin avskaffelse på korset. Leser vi videre i vers 17 skriver han "som bare er en skygge av de kommende ting", som symboliserte Kristus sitt komme og død, og Hans gjenkomst.

I Efeserbrevet 2:15 skriver han også at "dette gjorde Han da Han i Sitt kjød avskaffet fiendskapet, det vil si budenes lov som er i forskriftene,.." Igjen er det den seremonielle loven han snakker om. De Ti Bud blir aldri omtalt som loven som "vitner imot oss", den blir derimot omtalt som den "fullkomne lov, frihetens lov", ja til og med den "den kongelige loven" (Jak 1:25, 2:8-12). Den seremonielle loven, eller budene i forskriftene, pekte på en fremtidig hendelse – Jesu død på korset – som skulle minne folket på at det kun er mulig å få frelse gjennom Lammets offer. Sabbaten er et minnesmerke om skapelsen, og også et tegn mellom Gud og deg, og dette er aldri omtalt som "en skygge av de kommende ting." Merk at Gud sa:

"Mine sabbater skal dere holde, for det er et tegn mellom Meg og dere i alle slekter som kommer. (..) Derfor skal Israels barn holde sabbaten. De skal holde sabbaten i alle slekter som kommer, som en evig pakt. Den er et tegn mellom Meg og Israels barn til evig tid." (2. Mos 31: 13, 16-17)

"Israels barn"

Mange har sine øyne vendt mot det fysiske Israel. Når Gud nevnte "Israels barn" mente Han ikke bare Israel som nasjon. I gammel tid hadde navn en mening og betydning, noe som også er tilfellet for "Israel". Isak (sønn til Abraham) kalte sin yngste sønn for Jakob. Første gangen vi får høre navnet Israel er i forbindelse med Jakob. Da Jakobs far var blitt gammel, lurte han faren sin til å tro at han var Esau (Jakobs eldre bror), og stjal således fødselsretten. Esau fikk etter hvert vite hva Jakob hadde gjort, og Jakob flyktet derfor fra hjemmet sitt. En tid senere gikk Esau med fire hundre mann imot Jakob. Natten før denne dagen var Jakob i bønn, og plutselig kjente han en hånd som tok på ham. Jakob begynte å slåss med denne mannen – uten å vite at denne personen var en himmelsk skapning. Jakob ga aldri opp kampen, og til slutt spør den ukjente personen "Hva er ditt navn?" (1. Mos 32:27). Mannen sa da litt senere til Jakob at han skulle hete Israel "For du har kjempet med Gud og med mennesker, og vunnet". Navnet betyr "å råde med Gud" og refererer til en overvinner eller å overvinne. Jakobs kamp viser til kampen som leder til omvendelse og seier. Navnet Israel ble gitt til Jakob på grunn av en åndelig seier.

Vi alle vet hvem som korsfestet Jesus på korset. Det utvalgte folket forkastet Frelseren, og evangeliet gikk deretter ut til hele verden. At Israel var utvalgt betyr ikke at nåden kun var rettet for dem. Det var de som skulle forkynne Guds levende ord til verden og være Hans vitner og redskaper, men i sin dype villfarelse og mange fordommer, blokkerte de kjærlighetens stråler fra Gud og hjertene til mange ble så formørket at de til slutt drepte Frelseren og hang Ham på et kors. Hvis frelsen kun var for nasjonen Israel, så ville resten av menneskene vært uten håp. Det åndelige Israel er Guds folk- de som har tatt imot Ham. Om man sier Israels barn eller Guds barn, så er det det samme. Det viktige er å vite hvem som er Guds barn.

 Men så mange som tok imot Ham, dem ga Han rett til å bli Guds barn, dem som tror på Hans navn. (Joh 1:12)

Dem som tar imot Jesus og tror på Han, er Guds barn. Husk hva som står skrevet i Åpenbaringen 12:17. Den sier at "dragen ble rasende på kvinnen, og han gikk for å føre krig mot de andre av hennes ætt..". Hvorfor ble han rasende på dem? Fordi "de andre av hennes ætt" er "dem som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd" (v.17). Teksten sier ikke "dem som holder noen av Guds bud" eller "dem som holder alle bud bortsett fra det fjerde". Alle som tar imot Jesus er åndelig sett en ekte jøde og tilhører det åndelige Israel. Vi må ikke tillate oss å tro slik som fariseerne - at kun det bokstavelige Israel er det utvalgte folket. Det verdslige Israel har for lengst forkastet Herren, og mange av dagens jøder fortsetter omtrent i samme spor som før Jesus ble hengt på korset. Slik viser de at de ikke anerkjenner Gud som det endelige Offer.

En oversett detalj

Ut ifra de versene som er nevnt i denne artikkelen, så ser vi at sabbaten ikke er kun for jødene. Det er en pakt til evig tid og et tegn mellom Gud og deg. La oss gå tilbake til 1. Mosebok kapittel 2 da Gud skapte verden. Det står:

På den sjuende dagen fullendte Gud Sitt verk, det Han hadde gjort, og på den sjuende dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Han hadde gjort. Så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den, for på den dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Gud hadde skapt og formet. (vers 2-3)

Det var kun to mennesker som eksisterte da Gud var ferdig med Sitt skaperverk; Adam og Eva. Den som sier at sabbaten kun er for jødene må svare på dette spørsmålet: hvordan kan sabbaten kun være for jødene når dens innsettelse ble gjort da det ikke fantes en eneste jøde? Og dette lager et nytt spørsmål: når og hvem var den første jøden? For det var ikke Adam eller Eva, allikevel hvilte Gud Selv på sabbaten, og det samme gjorde Adam og Eva også – og disse levde før jødenes tid. Jesus sa: "Sabbaten ble til for menneskets skyld, og ikke mennesket for sabbatens skyld." (Mark 2:27).
Kaller vi bare jøder for mennesker? Nei. Her står det helt klart at sabbaten ble til for mennesket – alle mennesker, enten det er jøde, hedninger eller muslimer. Å si at sabbaten kun er for jødene, er å direkte motsi det Bibelen sier. "Til loven og vitnesbyrdet! Hvis ikke de taler som dette ordet, får de aldri se morgenrøden." (Jes. 8:20). Kjære venner, Gud innstiftet sabbaten for vår skyld. Han har lovet en velsignelse for dem som holder den, hvorfor skulle vi da la vær? Alle som er oppriktige etterfølgere av Jesus vil holde sabbaten. Det er det Gud Selv har sagt, "for dette er Guds kjærlighet, at vi holder Hans bud. Og Hans bud er ikke tunge å bære" (1. Joh. 5:3).